Advarsel: Innholdet i denne bloggposten vil gi deg mye nyttig og meningsfull kunnskap om livet. Etter å ha lest innlegget vil du trolig tenke: "Hmm, dette har stor nytteverdi for meg og jeg er takknemlig for at Rahim deler slike livshistorier."
Like sokker. Gjennom store deler av livet mitt har jeg hatt en del tvangstanker. For selv om jeg ikke skal skryte på meg å være den største ryddefreaken gjennom livet, så har det vært enkelte ting jeg har vært opptatt av å holde orden på. En av de tingene har vært å gå med like sokker. Å gå med to sokker som ikke hører sammen, på tross av at de er samme farge og alt, har vært noe jeg har mislikt sterkt.
Adidas + Umbro. Det å for eksempel gå med en svart Umbro sokk og en svart Adidas sokk samtidig, har bare føltes utrolig feil. Dette på tross av at mindre enn en promille av menneskene jeg har møtt i livet, har verken fått med seg eller brydd seg om hvorvidt sokkene mine er like eller ei. Jeg har likevel ofret sokkebruken min mange tanker. Tvangssokketankene har holdt en jernhånd over meg.
Det finnes håp. En klok mann/orangutang/kvinne/papegøye (Husker ikke helt hva det var) sa en gang: "Vi lærer hele livet og det er det som bringer oss fremover." Disse vise ordene har hatt stor betydning i mitt liv. Jeg har forstått at jorden ikke bare er en plass jeg skal være, men også lære. Gjennom livets løp fant jeg ut at tankemønstret mitt kunne endres til det bedre. Det fantes et håp for meg bare jeg våget å tro på forandring. Jeg kunne bli frigjort fra tvangssokketanker.
Jeg er fri. I dag er det over 3 år siden jeg sluttet å bry meg om å gå med like sokker eller ei. Nå kan jeg endelig gå med like sokker uten å ofre det en tanke. I dag har jeg på to like Puma-sokker nærmest ved en tilfeldighet. Jeg hadde faktisk gått tom for rene sokker (Ehh.. for det skjer jo liksom aldri), men heldigvis hadde jeg fått tre par sokker fra bestemor i påsken. Det vet hun er alltid en sikker vinner! (Lurer på om hun mistenker at jeg ikke har helt kontroll på den fronten av livet). Jeg er uansett veldig glad i bestemor!
Lider du av tvangssokketanker? Eller har du en lignende livshistorie du vil dele? Skriv den i kommentarfeltet nedenfor eller send den inn til rahimen@hotmail.com. Kommer historien din på trykk så vil den bli belønna med en gave i posten!
1 kommentarer:
Før måtte eg alltid sitta på høgre benkerekka på bussen. Som regel gjekk det greit, men ein gong var alle dobbelsetene på høgre side opptatt, mens dei aller fleste på venstre side var ledige.. Eg skulle ta ein lang busstur, så eg følte ikkje eigentleg for å sitta på vestresida, så eg gjekk bort til ein søt gammal mann og spørte om han kunne flytta seg over på eit venstresete. Eg var ganske flau i utgangspunktet, så eg sa det med ei låg og litt usikker stemme. Problemet kom etterkvart då mannen var veldig tunghørt og eg måtte gjenta samme spørsmål fleire gonger, med høgare og høgare stemme.Tilslutt såg mannen litt dumt på meg, og sa med veeeeldig høg røst; "Kva, DU vil at EG skal bytte sete fordi DU har tvangstankar? Kva veit du om at ikkje EG har tvangstankar?" .. Eg var ganske flau, og resten av bussen lo og hadde det usturtelig morosamt på min bekostning, så eg gjekk av bussen og venta på neste.. (Den kom 4 timar seinare, dette skjedde jo tross alt på Bømlo)
Etter denne hendinga prøver eg så godt eg kan å unngå å ta buss..
Foresten, eg likar ikkje talet 13 heller, og då eg blei plassert på rom 613 dette året laga eg mykje sjau og leven for å få det bytta, uten å lykkas- desverre..
Post a Comment