Nok et sitat

”Our lives begin to end the day we become silent about the things that matter”

- Martin Luther King

Den dagen nestekjærligheten seirer?

På 1960-tallet proklamerte FN kampen mot verdens fattigdom som menneskehetens største utfordring. Over 50 år etter er det fortsatt nærmere 30 000 barn som dør av sult hver bidige dag. Hva må vi i 2009 gjøre for at vi i løpet av de neste 50 årene kan gå seirende ut i kampen mot en likegyldighet som dreper?

I 2060 er jeg noen-og-sytti år. Livet har mest sannsynlig vært utmerket. Jeg kan sitte ved et frokostbord som svømmer over av mat, jeg har det godt og varmt til tross for snøen som daler ute, jeg har fått hjelp når jeg har vært syk, hele livet har jeg vært trygg. Kanskje ikke så rart det, jeg har tross alt bodd i Norge, i overflodens og velferdens selvfølgelighet. Jeg tar på langdistansebrillene mine og ser helt til Afrika, Asia og de fattigste hjørnene av verden. Jeg ser barn som ikke har frokostbord. Ei heller noe hus å ha bordet i. Kvinner med livløst blikk og et barn på hoften på flukt fra krigen som mannen er en del av, om han fortsatt er i live.

Hadde vi bare gjort noe før. Hadde vi tatt det ved roten og snudd utviklingen mens vi hadde sjansen – gjort alvor av FNs tusenårsmål – bekjempet den ekstreme fattigdommen med vår absurde overflod og rikdom, slettet illegitim gjeld, satset på utdanning, prioritert handel og bistand i utviklingslandene. Om vi bare hadde hatt større drømmer og omsorg for våre medmennesker, aktet å utøve en nestekjærlighet som ikke stanset ved våre landegrenser. Om vi bare hadde anerkjent ethvert menneskets uendelige verdi uansett hvor på jorden det måtte bli født eller befinne seg. Da kunne det sett så annerledes ut i dag. Jeg setter frokosten i halsen bare ved tanken.

La oss se tilbake et århundre. FN og verdenssamfunnet har siden midten av 1900-tallet gang på gang satt seg målsetninger om å ta et krafttak mot de globale fattigdomsutfordringene. Men det store engasjementet, nøden og verdibevegelsene fra medlemslandene sin side har dessverre uteblitt. Egoismen har alltid seiret.

For allerede i 1960 oppfordret FNs generalforsamling alle giverlandene om å gi bistand tilsvarende 1 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). Og i 1961 valgte en enstemmig Generalforsamling å proklamere 1960-tallet for FNs utviklingstiår. Dette i håp om at medlemslandene skulle intensivere innsatsen for å sikre økonomisk og sosial utvikling i de fattigste landene. Resultatene ble magre. Således ble 1970-tallet erklært for et nytt utviklingstiår. Slik fortsatte det to tiår til, før FN i år 2000 valgte å erstatte utviklingstiårene med Tusenårsmålene; åtte mål for utvikling vi skulle nå innen 2015. Målene skulle bekjempe ekstrem fattigdom i alle dens avskygninger - lav inntekt, sult, sykdom, bolignød og utestenging - samtidig som de skulle styrke likestillingstiltak, utdanningssektoren og et bærekraftig miljø. Store og fine mål.

1,2 milliarder. Den gang var det 1,2 milliarder mennesker som levde for under 1 $ om dagen - i ekstrem fattigdom. En fattigdom som nekter mennesker å oppfylle grunnleggende fysiologiske behov; mat, rent vann, tak over hodet. Se for deg disse menneskene på en rekke, skulder til skulder, med en halv meter hver i bredden. Rekken ville gå 15 ganger rundt ekvator, eller en og en halv gang til månen. 50 år senere er rekken fortsatt skremmende lang. Kanskje ikke fullt så lang, men likevel; altfor lang.

Sult og sykdom. I løpet av dagen i dag vil det dø nærmere 30 000 barn av sult og sykdommer vi enkelt kunne forebygget. Dette skjer på tross av at vi lever på en jord som har mer enn nok mat og ressurser til hver enkelt av oss. I dag bruker 20 prosent av jordens befolkning 86 prosent av ressursene. Denne skjeve ressursfordelingen mellom det rike nord og det fattige sør gjør at vi fortsatt får høre om barn som sulter i hjel. Regningen for min og din velstand betales hver dag av de fattige. Det er tragisk og ikke minst dypt urettferdig. Men hva skal egentlig til for å få utryddet verdens fattigdom?

Hva kan vi i 2009 gjøre for at vi i 2060 kan se til dagens utviklingsland og se hus med bord, stoler, mat i hyller og skap og rent vann i springen? Det er mye vi kan gjøre, bare vi våger. Vi kan alle bestemme oss for at vi ønsker å være med og gjøre en innsats, gi litt av vår tid og oppmerksomhet og drømme stort på vegne av våre medmennesker.Men la det ikke bli kun en fjern drøm. Vi må leve ut denne drømmen; du, jeg og alle andre som har medmennesker på denne kloden kan ikke lenger sitte stille og se på det flere moralfilosofer anser som historiens største menneskerettighetsbrudd. Vi må en gang for alle innse at det å toe sine hender i kampen mellom de fattige og rike er ikke å være nøytral, men et svik mot de fattige. Nestekjærligheten er en like grunnleggende verdi i 2008 og 2060 som den var på den barmhjertige samaritans tid. Kjærligheten til kommende nester, de svakeste blant oss, våre minste nester og neste minister må gå foran våre ønsker om bredere garasje, billigere bensin og større flosshatt.

Vi må begynne å bry oss mer. Politikerne som sitter på pengesekken har helt klart et ansvar, men resten av folket er også «rammet» av dette budet om nestekjærlighet. For vi må ikke glemme at politikere ikke vil kunne forandre på internasjonale makt- og samfunnsstrukturer dersom ikke mange nok av de borgerne man er avhengige av for å bli både valgt og gjenvalgt, verken bryr seg eller engasjerer seg i disse sakene. Vi som enkeltmennesker må ikke fortsette å fraskrive oss vårt individuelle ansvar, men heller våge å erkjenne at det er ved roten at makten i et folkestyre – demokrati – først og fremst ligger. Det er personer som deg og meg som avgjør hvilken verden våre barn og barnebarn skal vokse opp i. Men spørsmålet er om vi våger å ta på oss det ansvaret?

Til det bedre. Håpet er at jeg i 2060 kan sitte ved frokostbordet og se utover en verden som er forandret til det bedre. En verden hvor ekstrem fattigdom kun er å finne på museum og historiebøker, der mine dystre spådommer er latterliggjort i all verdens aviser. En verden der man kan leve i trygghet uansett hvor man blir født eller kommer fra. En verden hvor nestekjærligheten har seiret.

(Denne kronikken ble sendt til Vårt Land og står på trykk i dagens avis)

Hvor mye TV ser du?

Folk som kjenner meg godt vet at jeg overhodet ikke er en filmelsker. Jeg ser ytterst sjelden på filmer og følger heller ikke med på noen TV-serier. Jeg vil anslå at jeg i løpet av en normal måned ser sånn cirka 1 film. Når det kommer til TV-titting så ser jeg vel rundt 10-15 timer i måneden. Da går det stort sett i nyheter. Hvis jeg er heldig kommer jeg over en god dokumentar på TV.

Jeg vet ikke hvor normale mine TV-vaner er, men for min egen del merker jeg at jeg blir ekstremt rastløs av å se på filmer og TV-serier. Ofte har jeg store utfordringer med å sitte i ro foran en TV-skjerm. Av og til lurer jeg på om jeg egentlig faller under kategorien sivilisert individ når jeg ser på TV. TV-titting utløser nemlig en trang til å danse på bordet (som jeg forresten er veldig flink til), hoppe i sofaen, sende meldinger, lage mat, spise bananer, plage katten, bryte med bikkja, skru av og på lampen med 5 sekunders mellomrom, banke hodet inn til klesstativet, pusse sko, plage de jeg bor med, lage tankekart og diverse annet.

Alt dette med mer får jeg lyst til å gjøre når jeg ser på TV. Men underlig nok klarer jeg fint å sitte i ro med en bok i flere timer, selv om det ikke skjer altfor ofte. Det å sitte og gjøre diverse mer eller mindre meningsløse ting på dataskjermen er jeg heller ikke så dårlig til. Men jeg og TV-skjermen blir rett og slett ikke helt venner. Poenget er at på tross av mitt underlige TV-syndrom så er det en noen filmer jeg har veldig lyst til å se. De er som følger:

- Hotel Rwanda
- Slumdog Millionaire
- Blood Diamonds
- Bush`s Brain
- My Beloved Child
- The Human Factor
- W.

Noen som har sett noen av disse filmene eller har noen andre anbefalinger? Hvilke TV- og filmvaner har du?

Visdomsord

"Be the change you want to see in the world"

- Mahatma Gandhi

In The USA

I dag kom jeg hjem fra en fantastisk vennetur til Washington DC! Jeg har vært i USA en hel uke og i løpet av oppholdet har jeg og 3 venner fra Bergen fått oppleve utrolig mye fantastisk! Under oppholdet har vi først og fremst møtt venner og blitt kjent med masse nye flotte mennesker! I tillegg til å treffe venner har vi også deltatt på National Prayer Breakfast (NPB) som er en årlig konferanse hvor man samler ledere fra hele verden med alle mulige etniske og reiligiøse bakgrunner til dialog rundt religion, ideologi og lederskap. På konferansen fikk vi blant annet gleden av å høre både Barack Obama og Tony Blair! Selv synes jeg overraskende nok at sistnevnte var helt suveren! Utenom Obama og Blair deltok det også en rekke statsoverhoder og parlamentarikere fra hele verden. Konferansen var svært inspirerende og jeg er utrolig glad for at jeg fikk muligheten til å delta! USA er et fascinerende land med masse flotte mennesker som jeg bare blir mer og mer glad i! En tur ned til spennende og mangfoldige Washington DC vil jeg anbefale på det sterkeste!

Nedenfor er noen bilder fra turen:

Livskraft

Vår dypeste frykt er ikke vår utilstrekkelighet.
Vår dypeste frykt er at vi er kraftfulle uten grenser.
Det er vårt indre lys, ikke mørket
som skremmer oss mest.
Du tenker: Hvem er jeg som kan si at jeg er genial, praktfull og fantastisk?
Jeg spør deg: Hvem er du som ikke våger å være dette?

Du er et barn av Gud!
Å gjøre seg selv liten, gjør ikke verden bedre.
Det fins ingen klokskap i å gjøre seg selv liten for at
andre ikke skal føle seg usikre i ditt nærvær.
Du er født til å bekrefte Guds storhet,
slik den lever i våre hjerter.
Og Guds storhet fins i oss alle.

Når du tillater ditt indre lys å skinne,
gir du andre mennesker rett til å gjøre det samme.
Når du frigjør frykten i ditt hjerte,
vil din tilstedeværelse automatisk frigjøre andre.

- Marianne Williamson

P.S: Jeg er i USA for tiden, og derfor blir bloggen litt nedprioritert. Har ikke så mye tilgang til internett, i tillegg er dagene ganske hektiske, men ekstremt spennende! Tenker jeg legger ut noen bilder etter hvert.